HEALING OG HÅNDSPÅLEGGELSE

Av Else Egeland ©

(Artikkelen var trykket i Helsehåndboka 2002)

Healing (fra anglosaksisk «healan») betyr å kurere, gjenopprette helhet, frelse. Healing omfatter metoder hvor utøveren har en intensjon om å hjelpe et annet levende vesen ved hjelp av konsentrasjon, lett berøring eller bevegelse i energifeltet som omslutter kroppen. Dette kan involvere kontakt med en guddommelig kraft eller spesielle evner som utøveren selv er i besittelse av.

Historikk

Inntil middelalderen var den kulturelle oppfatning at et guddommelig eller metafysisk prinsipp var allstedsnærværende og altopprettholdende. All eksistens hadde mening og var del av et større samspill. Naturen var levende og menneskene hadde en dyp ærbødighet overfor den. Den samme oppfatningen finner man ennå hos naturfolk.

På 1600-tallet formulerte Descartes og Bacon et system av regler for å nå det man mente var den mest høyverdige form for kunnskap; vitenskaplig kunnskap. Kropp og sjel ble plassert i to forskjellige og helt atskilte verdener, kroppen var vitenskapens område og sjelen var kirkens område. For å finne ut om noe var sant måtte det analyseres, måles, veies og deles opp i så enkle deler som mulig. Kroppen var som en maskin, følelser var kilder til bedrag. Det som ikke kunne underlegges vitenskapelige kriterier ble underlagt troens og kirkens domene.

Denne kunstige todelingen av livet har plassert healing i kategorien overtro og mystikk. Healing var umulig å analysere og måle, og de virksomme prinsipper lå utenfor fornuftens rekkevidde. Mange mener likevel at healing uttrykker naturlige prinsipper, og at det er vitenskapen som er på villspor.

Helbredelse ved håndspåleggelse har vært praktisert i alle kjente kulturer siden forhistorisk tid, og har også vært en del av tidligere vestlig medisinsk praksis. De Hippokratiske verker (500 f.Kr.) forteller at «Erfarne leger tror at den varme, som langsomt siver ut av hånden når den legges på den syke, er særlig gavnlig. Det har ofte vist seg at mens jeg var ved å berolige mine pasienter, var der liksom en merkelig egenskap i mine hender, som kunne hale og trekke smerter og forskjellige urenheter bort fra de angrepne deler, når jeg la min hånd på stedet og strakte mine fingre ut mot det. Således er det kjent, fra noen av de lærde, at sunnhet kan innpodes i de syke ved hjelp av visse bevegelser og ved berøring.» (Harvey, side 36-37.)

Håndspåleggelse har hatt en sentral plass også i norsk folkemedisin. Ettersom den vitenskapelige medisin vant frem antok de lærde at folkemedisinen ville dø ut av seg selv. I slutten av 1960-årene oppdaget forskerne, til manges overraskelse, at helbredertradisjonen i høyeste grad ennå var levende. Man finner fremdeles håndspåleggere og helbredere i de fleste byer og bygder i landet. De fleste har praktisert i det stille. Noen har vært kjent over hele landet, også utover landets grenser.

Evnen ble tidligere betraktet som en av de mest kostbare evner som var gitt som gave til menneskeheten, men som i siste instans ikke var underlagt menneskelig kontroll. I middelalderen ble lekmannshelbredere som sto utenfor Kirken mistenkeliggjort og forfulgt som kjettere og hekser. Kirken hevdet monopol på åndelige gaver, og healing ble forbudt i de fleste vestlige land. En del stater i USA har fremdeles lovfestet prestemonopol på healing. England opphevet sin hekselovgivning så sent som i 1951, inntil da kunne healere faktisk brennes i følge loven.

Healerbegrepet begynte å bli brukt i Norge tidlig på 80-tallet, parallelt med den voksende interessen for naturlige behandlingsformer. Mange helbredere velger nå å kalle seg «healere». Betegnelsen kan sees på som uttrykk for et skille fra religiøse troshelbredere. Healere og folkelige helbredere forklarer vanligvis sine evner som et naturlig anlegg. Likevel opplever mange evnen som en åndelig gave.

Beskrivelse av metoden

Healing kan defineres som en mellommenneskelig prosess, en form for ”taus” kommunikasjon. Healere trenger ingen medisinsk diagnose for å hjelpe. Kjærlighet og empati anses som sentrale personlige egenskaper hos mennesker med helbrederevner. Under behandlingen er pasienten påkledd, og sitter eller ligger. Healere sanser patologi og ubalanser som disharmoniske energifelt, som smerte, kulde, vind osv. Behandlingen foregår ved lett berøring eller ved å holde hendene i feltet omkring den fysiske kroppen. Healing kan også formidles ved tanke, ord og bønn. Energien som formidles er ofte sansbar både for healer og pasient. De fleste healere hevder også å få intuitiv kontakt med følelser og stemninger hos klientene som man antar kan være relatert til tilstanden.

Healere kan sjelden forutsi virkningen av behandlingen, men mener at healing i seg selv ikke kan skade, har ingen uønskede bivirkninger. Det er ikke nødvendig å avbryte andre typer behandling for at healing skal kunne hjelpe.

Healing har nådd anerkjennelse blant sykepleiere i USA under navnet Therapeutic Touch (TT; Terapeutisk Berøring). TT ble tilpasset og introdusert som sykepleiemetode tidlig på 1970-tallet. Grunnlegger av metoden er professor Dolores Krieger. Hun hadde forsket med noen healere og ble interessert da kun kunne påvise kjemiske endringer i blodprøver etter healing. Hun mente at healing er et naturlig potensial som mange mennesker kan utvikle. Metoden har vært undervist og praktisert på enkelte sykehus også her i landet, bl.a. Radiumhospitalet, i flere år. Innenfor sykepleiemiljøet har TT i hovedsak vært benyttet som en metode for avspenning og smertelindring.

Hva terapien brukes for

Healere tar imot mennesker med alle typer problemer. I healing behandles mennesket som helhet, ikke isolerte lidelser. De fleste som oppsøker healere søker hjelp for spesifikke problemer. Healing antas å stimulere menneskets naturlige helbredelsesprosesser og kan derved også bidra til helbredelse av spesifikke patologiske tilstander. Mange søker også til healere for å få mer energi og overskudd, bedre livskvalitet, mer kontakt med følelser og som støtte i personlig utvikling. Her er ingen klar grense mellom kropp og sjel, de anses som aspekter av en integrert helhet og i gjensidig påvirkning.

Mange opplever at healing bringer frem emosjonelle reaksjoner, kan forløse minner og gi økt erkjennelse eller innsikt i subjektive livsforhold. Denne renselsen kommer parallelt med en ny balanse i energisystemet. En slik «ny læring» og integrering kan skje både bevisst og ubevisst.

Under healing kan klienten oppleve varme, kulde, energistrømninger, spontane bevegelser i kroppen og kontakt med følelser og minner. Enkelte blir svært avslappet og tung i kroppen under og etter en slik behandling, andre blir full av energi og vitalitet. Noen får en kortvarig forverring av symptomene like etter behandlingen. Dette er en positiv og naturlig respons som viser at personens egne helbredelsesprosesser er virksomme. Man trenger ikke tro på healing for at healing skal hjelpe, men erfaringsmessig virker det som om mennesker som er generelt åpne som personer også er mer åpne for virkning av healing. Det samme gjelder barn og dyr.

Forklaringsmodeller

For å forstå healing benytter man en bioenergetisk forståelsesmodell, da biokjemiske forklaringer er utilstrekkelige. I både kinesisk og indisk folkemedisin finner man grundige teoretiske modeller omkring healing og energimedisin. Forklaringsmodellene har gjerne basis i en holistisk og spirituell virkelighetsforståelse, og i en forståelse av mennesket som et bioenergetisk vesen. Begrepet spirituell henspeiler her på en grunnleggende erkjennelse av menneskets åndelige tilknytning, ikke på spesifikk religiøs ideologi.

Begreper som refererer til menneskets energifelt er påvist i 97 forskjellige kulturer, og med 97 forskjellige navn (Sayre-Adams & Wright, 1995). Energifeltet har også vært beskrevet i vestlig litteratur. «Livskraften ligger ikke nedlukket i mennesket, men stråler rundt det som en lyskule» skrev den sveitsiske legen Paracelcus på 1500-tallet. Fra alle kulturer kjenner man forestillingen om en vitalkraft som er tilstedeværende i alt liv og som har innvirkning på alle livsprosesser. I Kina kalles denne kraften chi, i Japan reiki, i India prana og i vestlig tradisjon vital livskraft, energeia, eller ånd.

Healing kan forklares ved at healeren overfører energi til klienten, eller omorganiserer eller påvirker frekvenser i klientens bioenergetiske felt. Mange healere benytter en forklaringsmodell basert på aura (aura er gresk for «vind»). Aura er ikke noe vi har, det er noe vi er. Auraen er vårt subtile bevissthetsfelt som omgir og gjennomtrenger den fysiske kroppen. Her er det et nettverk av energisentre og energibaner, som blant annet tar inn vital livskraft til hver eneste celle i kroppen.

Auraens nivåer anses som spesifikt relatert til aspekter av menneskets bevissthet. For eksempel snakker man om et eterisk felt knyttet til kroppslige prosesser, vitalitet og overskudd. Det gjennomtrenger den fysiske kroppen og strekker seg 5-10 centimeter ut over kroppens grenser. I eterlegemet ligger det et nettverk av energibaner, som et usynlig nervesystem.

Auraen har også en følelseskropp relatert til personlige følelser, en mental kropp relatert til rasjonell tanke, en høyere følelseskropp knyttet til relasjoner, og andre bevissthetslag som er relatert til menneskets spirituelle kvaliteter og den åndelige sammenheng vi lever i. I auraen er det energisentre hvor informasjon fra forskjellige bevissthetsnivåer når den fysiske kroppen via eterlegemet. I India kalles disse for «chakra», som betyr lysende hjul. Det er vanlig at healere sanser energisentrene og auraens felt.

Kroppen blir i denne tenkningen auraens eller bevissthetens uttrykksfelt. Sykdom og helse sees i sammenheng med det totale menneske og dets livssituasjon. Patologi er uttrykk for blokkering av livskraften. Via energisystemet blir det materialet som ligger i bevisstheten forplantet til den fysiske kroppen. Informasjon fra ulike bevissthetslag kan også bli liggende i andre nivåer av auraen, og kan da arte seg som det som det som kalles psykiske lidelser.

Innenfor TT-miljøene tar man utgangspunkt i to forskjellige modeller for å forklare healing. Dr. Dolores Krieger ser TT ut ifra en modell med basis i indisk filosofi. Martha Rogers, tidligere professor ved New York Universitet, tar utgangspunkt i nyere forskning og forklaringsmodeller innen fysikk, og har utviklet en modell som kalles «The Science of Unitary Human Beings». Her sees mennesket som en flerdimensjonell organisme som består av fysiske og cellulære systemer i dynamisk samhandling med komplekse regulerende energifelt. Man mener å kunne helbrede sykdom ved å manipulere disse subtile energifeltene og ved å lede energi til kroppen i stedet for å manipulere celler igjennom bruk av medikamenter eller kirurgi.

I Rogers teori er energifelt den grunnleggende enhet i alt levende og ikke-levende. Mennesker har ikke energifelt, men er energifelt. Mennesker og omgivelser er i kontinuerlig energiutveksling. Videre postulerer hun et metafysisk prinsipp, at universell orden er en iboende kraft i alle energifelt. Ut ifra dette konseptet kan healing sees på som en energifelt-interaksjon. Terapeutens funksjon er å bidra til å balansere og omorganisere klientens energifelt. Terapeutens bevissthetsnivå, det vil si evne til å være sentrert, fokusert og meditativ, er sentrale faktorer for at interaksjonen kan skje. Mens Kriegers modell ser terapeuten som en formidler av energi, mener tilhengerne av Rogers modell at utøveren, gjennom resonans, også bidrar til å endre mønstre og strukturer i klientens energifelt.

Fjernhealing og helbredelse ved bønn innebærer et samspill mellom levende organismer over avstand. Den helbredende energien er ikke knyttet til fysisk form, men til bevisstheten. Det foreligger studier som indikerer at bevisstheten er ikke-lokal, at den ikke er begrenset i tid og rom. Enkelte mennesker som har dyp følelsesmessig kontakt med hverandre rapporterer at de kan sanse hverandres stemninger, også over avstand. Dette er et kjent fenomen i mor-barn relasjoner, spesielt når det oppstår situasjoner forbundet med fare.

Som en oppsummering kan healing forklares som formidling av struktur og bevissthet. Energien som formidles uttrykker et bevissthetsnivå som man mener kan omstrukturere og harmonisere klientens energifelt eller bevissthetsfelt. Klienten bringes i dypere kontakt med seg selv og dimensjoner av bevisstheten som assosieres med iboende og naturlige selvhelbredende mekanismer.

Forskning og dokumentasjon

Listen over forskning på healing er lang. Dr. Daniel Benor gir en grundig gjennomgang av nærmere 200 randomiserte kontrollerte forsøk på healing i boka ”Healing Research” (2001). 72 % av forsøkene viser signifikant effekt. Den kjente amerikanske legen Larrey Dossey hevder i sin omtale av Benors bok at dokumentasjonen av healing er verdens best bevarte hemmelighet.

I NOU 1998-21 sier Aarbakkeutvalget at ”det finnes flere studier som viser signifikant effekt av så vel fjernhealing som healing ved berøring ved ulike tilstander." Siste nytt er at EU-kommisjonen nå støtter et forskningsprosjekt på fjernhealing, hvor 400 healere fra hele Europa er involvert. Og skotske helsemyndigheter tester nå om healing kan hjelpe mennesker med astma.

Skolemedisinens syn på healing er illustrert ved Legeforeningens uttalelse i 1997 om at det er ikke nok at healing faktisk hjelper folk, en metode må også være rasjonelt og logisk begripelig for at den skal aksepteres. Det vil med andre ord si at den må kunne forklares ut ifra en biomedisinsk kroppsforståelse, og ikke ut ifra modeller om kropp-sjel enhet, livsenergi og aura. Med andre ord, alle metoder som anerkjennes må kunne forklares innenfor naturvitenskapens rammer. For de som er spesielt interessert, kan det da være nyttig å lese boken ”Energy Medicine – The Scientific Basis”. Forfatteren viser til at påstander innefor energimedisinen på ingen måte står i motsetning til naturvitenskapelig kunnskap.

Når rasjonalistene sier at healing ikke er ”bevist”, så stiller de helt spesielle krav til dokumentasjon. For å si at en behandlingsmetode har effekt kreves det nå at en metode gjennom strenge eksperimenter viser effekt på hver av de mange tusen diagnosegruppene som medisinen opererer med. Og det er ikke nok med én studie på hver gruppe, man må nå gjøre mange, slik at man kan lage en ny studie av alle studiene samlet (evidensbasert medisin). Alle disse studiene må ha vært publisert i anerkjente medisinske tidsskrifter, ellers teller de ikke med. Så kanskje healerne kommer tilbake med en dokumentasjon som tilfredsstiller disse kravene. Om 6-700 år?

Artikkelforfatteren Else Egeland har 19 års bakgrunn som healer, er utdannet sykepleier og p.t. hovedfagsstudent.

Litteratur

  • Benor, Daniel J., M.D. Healing Research og Professional supplement. Vision Publications 2001. Fra Daniel Benor, P.O. Box 502, Medford, NJ 08055, USA eller www.wholistichealingresearch.com

  • Brennan, Barbara Ann: Hands of light. Bantam Books 1987.

  • Bruere, Rosalyn: Wheels of light. Chakras, Auras and the Healing Energy of the Body. Simon & Schuster 1994.

  • Den norske legeforening: Alternativ medisin. 1997.

  • Dossey, Larrey: Ord som helbreder. Om bønnens kraft i lys av moderne medisin, Grøndal Dreyer 1996

  • Gamborg, Helen : Det usynlige i helbredelse. Olivia 1990.

  • Harvey, David: Healing - Kraften der helbreder. Hernov forlag, København 1984.

  • Jørgensen & Ovesen: Håndbok i healing. Hilt og Hansteen.

  • Kilner, Walter: The Human Aura. Citadel press 1965

  • Krieger, Dolores: Therapeutic Touch – Inner workbook. Bear & Co. 1996.

  • Krieger, Dolores: Accepting Your Power to Heal. Bear & Co. 1993.

  • NOU 1998-21: Alternativ medisin. Sosial- og helsedepartementet.

  • Oshman, James, PhD: Energy Medicine – The Scientific Basis. Churchill Livingstone 2000.

  • Sayre-Adams & Wright: The Theory and Practice of Therapeutic Touch. Churchill Livingstone, 1995.

  • Stephensen, Birgit.: Aura og fager. Borgen 1989.